Togtur

Togtur. En hyggelig opplevelse i seg selv. Og siden jeg har fått det for meg at jeg har fått flyskrekk og derfor heller vil spare miljøet ved å ta tog, så er det jo bare å tøffe avgårde. Og man skulle kanskje tro at en togtur som regel går på skinner. Vel, ikke alltid. Jeg har også hørt rykter om at NSB til tider faktisk har et litt dårlig rykte.

Etter opplevelsen med den busespisende gutten ved siden av meg på flyet fra Hong Kong til London for noen uker siden, så tenkte jeg at verre medpassasjer kan man ikke få. Det var helt til jeg satt meg ned i vogn 446, sete 14 til Bergen. Innrøyket, gammel, skjelvende mann som absolutt skulle lese Aftenposten (det er god plass på toget altså, men det er grenser for hvor mye man får lest når man ikke kan strekke ut avisen i alle retninger). Og det tenkte han og. Dermed gikk han. (Det skal sies at det mitt skulende, stygge Marte-blikk nok hjalp litt på avgjørelsen hans.)

Observerte mannen i spisevognen senere da jeg kjøpte en overpriset vondt cappucino. Og der ble han jaggu sittende i 8 timer. ENDELIG LITT FLAKS.


TENKTE JEG.

Helt til vi kom til fjellet og et godstog foran oss hadde fått problemer. Kan vi ikke bare kjøre forbi da? Nei, dette er et tog. Så etter 50 min så fant konduktøren ut, at hei, vi bare dytter godstoget til neste stasjon. Så da kom vi oss videre.

Tipper mannen med hørselvern, singlet og tøfler som plutselig vandret forbi i vogn 446 ikke hadde noe med det å gjøre.


Og glad var jeg da jeg slapp den illeluktende gamle mannen. Trodde jeg. Helt til han setter seg ned på nabobordet på en café i Bergen. HVA ER SJANSEN? Jeg sendte han et stygt blikk til, og jaggu, han flytta seg til et annet bord.